Bildet viser slofartsflåten i opplag i Vågen med Mellemværftet i forgrunnen.  Av bygningsmassen kan vi datere bildet til tidlig på 1930-tallet.  Bevarte protokoller fra mellomkrigsårene viser at verftet var reparasjons- og vedlikeholdsverft for et enormt antall seilende kystfrakteskip – ”working sail” - langt flere enn de som faktisk hørte hjemme i Kristiansund og på Nordmøre.  Arkivene viser også at Mellemværftet i disse årene hadde nærmest en pakkløsning på motorisering av slike skip.  Vi ser noen tidlige tilløp til styrhus på noen få fartøy. 

I utsnitt ser vi en treetasjes bygning med to skorsteiner, den såkalte ”Grågården”.  Den ble bygd som arbeiderbolig til Øvre Vågen verft, Kristiansunds nest eldste verft grunnlagt i 1800.  Slippene ser vi lenger bak.  Grågården var bygd utover den såkalt Holmfjæra og var omflødd på tre sider ved flo sjø.  Familiene som bodde i Grågården var barnerike - huset kunne stille et helt fotballag alene, ble det sagt.

Midt på bildet et beskjedent firkantet mursteinsbygg med blikktak som hadde en sentral funksjon på verftet – bekhuset.  Her ble beket som skulle brukes til dekk og skrog smeltet i store bryggepanner.  Dessuten ble talgen som ble brukt til smøring av slippene smeltet her.  Talgen skulle være så heit at den nesten brente seg inn i trevirket nær man smurte midtrenne og slagbeiter.  Slike funksjoner var selvsagt en stor brannfare – derfor ble de plassert i en mursteinsbygning ut på en kai langt fra de øvrige bygningene.  Kaia hadde navn deretter – bekhuskaia.

Tømmerdokken var en viktig del av materialbehandlingen på verftet.  Tømmerstokker og sagde bord ble slept eller seilt inn til byen i store flåter, deretter ble de plassert i slike dokker til sjøvannsimpregnering.  Videre bearbeiding foregikk i stor grad med håndredskap, øks og skarvøks.  Som et resultat av dette var hele uteområdet dekt av et lett fjærende lag av spon, skav og flis.  Ved kaikanten ser vi en av flere små trekran som var en viktig del av hverdagen på verftet.  Mellemværftet var uten veiforbindelse fram til ca. 1960 – alle varer måtte komme sjøveien og heises på land.

Kaia på bildet har skråstilte påler til kjølhaling av skip.  Kjølhaling var den opprinnelige teknikken brukt til å gjøre skipene bunn tilgjengelig for vedlikehold og reparasjon.  Selv om verftet hadde 3 slipper var kjølhaling vanlig.  Et fotografi av Kristiansund havn tatt på midten av 1890-tallet viser 3 skip på slipp samt 2 skip kjølhalt mot kaia, bare på Mellemværftet!

Vågen var og er den perfekte opplagshavn: Godt skjermet fra de verste vindretningene og med god dybde samtidig den lå innerst i Kristiansund havn.  Avhengig av epoke og årstid kunne det ligge utenriksseilere, små kystfraktere, store og små sildedampere eller mengder med snurpere.  Når slofartsflåten var på sin største, kunne det ligge over en kilometer med akterfortøyde jakter, galeaser, kuttere og slupper bare på den ene siden av Vågen.  Å buksere seilskuter inn og ut av en slik havn var et arbeid som krevde stor dyktighet og erfaring, mye slit og strev og mye kjefting!